Gjøkeredet

I helgen hadde jeg gleden av å se Gjøkeredet igjen. “Flew over the cuckoo’s nest” Hvor Jack Nicholson er helt suveren. Filmen har så mange flotte karakterer og jeg kjenner jeg blir glad i hver eneste en av dem, med unntak av oversøster Ratched.

Filmen gikk rett inn i kroppen min og ble der… Det er skjebnene i filmen som ta meg så sterkt tror jeg. Urettferdigheten og en maktbruk som er vanvittig, gjør at jeg får lyst til å skrike. Maktmisbruket kamufleres i paragrafer og regler, og som terapautiske metoder.  Samtidig er det en så utrolig varm film. Disse menneskene som er så “rare” og så utrolig redde.

Jeg er redd for å kjøre bil når det snør, vanvittig redd egentlig, i min målestokk. Jeg tror min målestokk er feil….

“Filmen fikk flerfoldige priser og har i ettertid blitt omtalt som blant de fremste filmklassikerne. Filmen vant hele fem Oscar-statuetter i 1976, for Beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige hovedrolle og Beste manus. Samme år vant den hele seks Golden Globe, i tillegg til flerfoldige andre filmpriser. ” Wikipedia

Kritisk og begeistret

Jeg tenker en del på masse om dagen. På endring og utvikling, hos meg selv og andre. Vi forandres, de aller fleste, med tiden. Ofte så sakte og stille at man ikke merker det. Ikke før det har gått år og noen kanskje stiller deg spørsmålet “hvordan kom du hit?” I det siste har jeg stilt meg selv spørmålet; hva er forandret hos meg? Jeg vet ikke hvor jeg skal starte en gang. Jeg kjenner meg så annerledes på en måte. Jeg har byttet jobb og rolle i arbeidslivet, jeg har blitt skilt, jeg har et kjælighetsforhold, jeg har en voksen datter som har flyttet ut. Alt dette i løpet av 3 år. Jeg har vært nede, langt nede, jeg har vært oppe, svært høyt, nå kjenner jeg meg litt nummen på en måte. Litt på en linje. Det skulle kanskje kjennes godt, men det gjør det ikke. Jeg er meg når jeg har disse “upps and downs’ene” mine. Det er i disse rommene jeg utvikler meg. Det er her jeg skaper, gleder, elsker, sørger og grubler.

Jeg var på veiledning i jobbsammenheng i dag. Jeg forsøkte å gjøre rede for hvordan jeg utvikler meg og hvordan jeg bidrar til andres utvikling. “Kritisk og begeistret” er et begrep innenfor pedagogikken og handler om hvordan stå i en lærende organisasjon. Dette å stadig være i utvikling, reflektere over egen praksis med en teoretisk forankring er utfordrende.

Om man overfører dette til “hjemmebane” tenker jeg at teorien erstattes av holdninger og verdier man har tilegnet seg gjennom et liv. De står jo heller ikke stille, men ofte er det noe grunnleggende der. Noe som ingenting kan rokke. En slags hellig viten om at slik er det! Det sitter i ryggmargen. Jeg tror at dersom man tar seg tid til å reflektere rundt sitt eget liv, hvor man “kom fra” og hvor man er akkurat nå, for så å akseptere at slik har jeg det faktisk, dette er meg i dag, i dag er det dette jeg kjenner. I morgen er det kanskje annerledes. Det er iallfall slik jeg prøver å tenke når det kjennes som at livet er en rett strek.

Men hva da med den kritiske refleksjonen på livet? Hvordan forbedre sin egen hverdag om man skal akseptere at man har det som man har det akkurat i dag?

Det er så mange spørsmål og så få konkrete svar, og når jeg tenker grundig over det tror jeg min rette linje i skrivende stund beveger seg ganske bra. Så lenge tanken ikke står stille er det bevegelse, det ble jeg helt sikker på nå

Hysj, stille

Vanligvis når lengselen fanger henne blir hun apatisk. Hun blir gående i et slags vakum og tankene strekker seg ikke lenger enn til savnet hun kjenner. Hun tenker, men husker ikke hva. Hun snakker, med seg selv og andre, men følger ikke med. Dagene går i ett og alle blir like. Hun merker ikke om det er mandag eller fredag men avfinner seg med det, det er slik det er tenker hun. På denne måten krever hun lite av sitt eget liv. Det private forblir privat, det er sjelden hun deler med noen andre.

Men en dag bestemmer hun seg for å ta livet tilbake. Hun bestemmer at i dag skal hun starte. Hun våkner tidlig, og bare vet at hun må. Hun legger en plan, hun har gjort det før, men nå skal hun! Hun tenker at først må hun si fra, si fra om alt hun tenker på. Første skritt er å dele. Men hvem skal hun dele med? De er jo ikke der lenger. Etter flere år i hennes taushet har de gått videre. De samler andres uttalte ord og hygger seg med dem, godter seg, og noen ganger gnir seg litt ubemerket i hendene. Hvem kan hun fortelle dette store til?

Hun står opp, dusjer og setter på kaffe. Kjenner seg pigg for selv om hun ikke finner noen å dele den gode nyheten med akkurat nå, så har hun pågangsmot, hun kjenner det. Brødskiven smaker mer i dag. Har hun kanskje kjøpt et annet brød enn det hun pleier? Hun husker ikke, men godt var det. Hun ser på klokken og må haste av sted på jobb. Før lunch er det hektisk, dagen må omorganiseres, et par er syke og planene som var satt opp må legges ned. Etter lunch går tiden like fort. Hun må på et møte, hun har en medarbeidersamtale, og hun må skaffe vikarer til i morgen. Telefonen ringer og kollegaer banker på og vil bare gi en kort beskjed, det er noe hun må huske å bestille, det er noe hun må huske på å kopiere…

kl. 16 går hun ut av porten, smiler til de som enda skal jobbe litt til og roper; sees i morgen. Da hun sitter i bilen farer en tanke gjennom hodet hennes, var det ikke noe hun skulle i dag? Ja, hun må iallfall handle. Middag og frukt, melk og brød. Hva var det gode brødet hun spiste til frokost? Hun husker ikke helt hvordan det så ut, var det masse grove korn, eller var det en finerer type? Hun tar et, det hun pleier tror hun. Vel hjemme pakker hun ut alt, og mens potetene koker lurer hun på om den drømmen hun må ha drømt i natt… hva var det igjen… akkurat i det hun får tak i tanken forsvinner den igjen. Hun sukker, setter seg til bords og kjenner seg litt borte.

Hvem

Hvem er du egentlig? Du som går turer i hodet mitt. Du som sukker i hjertet mitt og som vifter i magen. Du som snakker i ørene mine og synger i munnen min? Noen ganger løper du inni meg. Farer gjennom blodårene fort fort. Jeg vil ikke at du skal stoppe, men jeg forstår at du blir sliten. Du kan hvile her, innerst i mellomgulvet mitt. Der er det rolig og varmt. Eller du kan ligge helt inni ryggmargen min, slik at jeg kjenner pusten din i hårfestet.

Jeg vil så gjerne kjenne deg.

Dagen i dag

Går det an å ha blåmerker inni seg? Da jeg våknet i dag var jeg helt sikker på det. Føler meg skambanka for å si det mildt, men ingen har lagt en hånd på meg. “Litt kroppsarbeid har aldri skadet noen” sier min far, men det har det. Det har akkurat skadet datteren hans. Jeg har skuffet, trillet, tømt og skyflet singel og er på nåværende tidspunkt i seng med varmebehandling i nakken, oppbygget med 5 puter. Det skal sies at jeg har kommet meg ut på kjøkkenet og brygget meg en nydelig kopp kaffe som jeg har her ved siden av meg, helt for egen hjelp, så jeg lever nok over

Huff jeg har visst fått et par blåmerker i brystet også, men det skal ikke snakkes om. Da skal man slå av, koble seg fra og ikke si noe om noe. For da går de bort av seg selv sies det, jeg lever nok over det også.

Nyheter igjen

Min vakre lillesøster har meldt at hun ankommer meg i oktober. Det skal bli flott. Hun er en gledesspreder med skikkelig ståpå humør. For uten å være lærer er hun også treningsnarkoman, mor til to små og en stor, husarbeider til tusen og en sunn matlager! Det kan jeg trenge merker jeg
Men nå er hun nok litt redusert stakkar, for for tiden befinner hun seg ofte liggende rundt doskåla med kvalmen helt oppe i drøvelen. Ja, hun er gravid igjen og vi er glade og redde. Det gikk jo ikke bra sist gang og det var så tøft for henne. Jeg ble så glad da hun fortalte at hun var gravid igjen og lykken kunne kjennes helt ut i tærne da hun sa at det var to!! Tenk TO! Da blir det nok travelt og hun er så langt borte fra resten av familien sin her nede på østlandet

Det skal bli deilig å få pusle litt rundt henne nå. Kom å få kos du lillesøs… vi er så glade i deg!