Så slo jeg i bordet!

Eller nei, jeg gjorde ikke det. For alt løser seg for snille jenter!
Lærte jeg det da jeg var liten?? Håper ikke jeg lever som jeg lærte iallfall!
Uansett, det løste seg, men ikke for at jeg ble sint eller for at jeg var snill.
Her er det bare kløkt og vidd som gjelder!

Nå skal det sies at det ikke var meg som bar denne kløkten og viten, men ei som jobber hos oss. Hun skulle reise på ferie, til syden. Jeg sa ha det fint, kos deg masse og så håper jeg du kommer tilbake til orden i rekkene
Da jeg åpnet mailen dagen etter fant jeg følgende meld: “Jeg har en idé! Fikk den i dusjen før vi reiste!” Så kom ideen, og jeg så når den var sendt. Jenta rakk vel nesten ikke flyet pga denne ideen! MEN den var gullkantet!!

Sånn er livet mitt, den ene dagen litt gråblå, og den andre som gull

Jeg undres og slår i bordet?

På jobb om dagen er det hektisk. Organiserer meg snart til døde! Å være mellomleder er en kinkig posisjon. Man skal liksom tilfredsstille alle i systemet. De som arbeider hos meg forventer seg at jeg lytter til dem og innfrir ønskene deres for året.
Ønsker som: “jeg jobber gjerne sammen med den, men hun og jeg går ikke så godt sammen!”
“Jeg jobber gjerne innenfor dette området, men jeg ønsker helst å ha fridagen min på fredag….!!”

Foreldrene har helt spesielle ønsker for sine barn: (som seg hør og bør men noen er kanskje litt i overkant!)
Hvem de skal gå sammen med.
En har sågar et sterkt ønske om at barnet skal få slippe å gå sammen med et annet barn!
OK liksom… !!

Så har du mine sjefer som forventer at jeg ordner opp selvfølgelig.
Holder meg til mitt stramme budsjett, gjerne sparer!!
Holder servicen på topp og tilfredsstiller kundene og de ansatte.
Presser inn og forlanger!

Søkte veiledning her om dagen og får igrunnen instruksjoner for hva jeg SKAL gjøre.
Jeg gjør som jeg gjør jeg, og på min måte! Jeg trenger bare at noen hører på meg og forstår at jeg strever og hjelper meg å se alternativene. Phu!
(“husk å definere behovene dine”)

Det er en gruppe som ikke sier noe: BARNA! Ikke klager de, ikke forlanger de.
De går rundt og grubler på ting som vi voksne ikke forstår.
Fortsatt i korte bukser og sandaler. Skrubbsår på kne og skitt i ansiktet.
Lykkelig uvitende om alle planer og organisering som legges og stables rundt dem!
Med fletter og gummibukser ruser de av gårde på trehjulsykkler.

Fant meg selv sittende på et pledd under et tre her om dagen. Tre deilig støvete unger rundt med Pulverheksa i midten. Latter, snakk, snørr og kyss. Joda, det er verdt det!
Jeg bør slå i bordet!

Språkforståelse

Nytt barn, Zhara 4 år fra Iran snakker ikke noe norsk:
Leker med dukker og egentlig alt som ligger rundt henne.

Ine, en omsorgsfull 4,5 åring ser det som sin oppgave å vise henne rundt og lære henne norsk. Zahra babler i vei på sitt språk, masse lyd og ord flyr rundt i luften.

Ine bøyer seg ned og sier sakte og tydelig til henne:
Jeg blir for det meste kalt for Ine

Etter ferien

Den voksne: Er det noen som har noe spennende å fortelle?
Åse 4 år: JEG! Hun tar begge hendene opp i håret og peker på hår-spennen sin

Det gjenstår å se

To plandager er over på jobben min. 13 damer har fått si nesten alt hva de mener og jeg jeg har sagt noe av hva jeg mener. Hva vil det si å være leder for en gjeng med meninger om alt? Jo, det betyr at du må være tålmodig og strukturert. Du må vite hva det er nyttig å bruke tid på og hva vi overhodet ikke behøver diskutere enten fordi det allerede er bestemt, av meg eller av de over meg igjen, eller fordi det rett og slett ikke har noe der å gjøre. Det er lettere når avgjørelsen er tatt hos oppveksetaten, eller av personalsjefen. Da kan jeg liksom bare henvise dit, og jeg kan også si mens jeg hever skuldrene: jeg kan ikke få gjort noe med dette:) Det er bare det at det er ytterst få ganger jeg kan ta den kjekke tonen der. Som regel må jeg stå for det jeg sier, og avgjørelser jeg tar selv. Og DET er skremmende! Ikke minst ansvarsfullt!

I løpet av disse to dagene er det to ting (blandt flere) jeg er spesielt stolt av at vi har fått til på min arbeidsplass. Vi har kommet fram til gode kjøreregler på hva vi gjør når folk har ferie, avspaserer, eller er syke. Budsjettet er stramt og folk som utsetter ferien sin, utsetter også sine kolleger for en god del merarbeid når de er borte. Vikarer kan ikke settes inn i alle de ukene personale har ferie tilgode nå når sommeren er over. Jeg ønsker at de skal få avgjøre i størst mulig grad når de tar ut ferien sin, og hittil har vi overlevd. Avspasering er også en utfordring å få avviklet, samt at vi vet det kommer en del sykdom utover høsten. Alle disse tingene har vi som arbeidstakere “rett på”, det er ikke der det ligger. Jeg merker ofte at vi snakker så mye om rettighetene våre. Hva med pliktene? Ok, nok om det. Etter at vi nå har hatt denne diskusjonen, hvor de selv måtte komme med forslag til løsninger, håper jeg at de ser hvor mye de trengs hver eneste dag. Det kom fram at alle var villige til å forsyve og bytte vakter bland annet. Noe som for meg kom helt bardus på egentlig. Kan ikke si jeg har merket så mye til dette før Fleksibilitet, støtte og å hjelpe hverandre var ord som ble kastet rundt. Jeg skrev alt ned på store ark, så har vi det svart på hvitt om det kniper Kommunen min hadde en gang et slagord: “Det er meg det kommer an på” Jeg tror det ble løftet fram disse dagene…. så gjenstår det og se.

Den andre tingen vi brukte masse tid på var å utarbeide et godt planverktøy til alle i personalet. Et som kunne sette refleksjonene i gang slik at opplevelser og prosess blir hovedfokus i samhandling med barna. Jeg hadde laget en mal og tenkte at: “denne var da flott” Men etter å ha gjort en del forsøk på å bruke den, ble den redigert flere ganger. Både skolerte og ufaglærte engasjerte seg. De spurte og lurte og sa fra om de ikke forsto. Jeg forklarte og viste med eksempler. Vi flyttet rund på ting og prøvde igjen. Det endte med 13 slitne damer, godt fornøyde med innsatsen, og med et planverktøy de alle forsto….. så gjenstår det å se.
Jeg tror vi blir et godt team i år

Som man roper får man svar

A spiser frokost i bhg. men han er lei i dag og vil ikke ha mer etter bare et par biter. Førskolelæreren prøver seg med å si at det er viktig at du får i deg litt mat, ellers orker du ikke leke. A funderer litt på dette så spør har: “leker jeg med magen?”