*RING*

< B Barnehage det er Smula

< Hallo, jeg heter Kari Normann og er i familie med Anna Norkvinne som er mor til Ole som går i barnehagen hos dere.

< Javel

< Jeg skal ut på en ti dagers reise. og min mor som ikke er helt frisk skal passe sønnene min på 3 år. I den forbindelse lurte jeg på om gutten kunne få komme mandag – onsdag – fredag i uke 45 og 46 til barnehagen hos dere. Han har som sagt fetteren sin der, og går full tid i barnehage her på nordmøre. Jeg skal selvfølgelig betale for dagene.

*stum*

< Det er ikke noe særlig å reise bort når jeg vet at moren min ikke er helt frisk.

< Nei… kremt uggh…. *tar seg sammen og forsøker og tenke klart* Nå er det nok slik at dette ikke er noen god løsning for hverken barnet eller deg tror jeg. Vi kan ikke ta han imot dessverre. Det handler om sikkerhet og forsikringer i første omgang, og om gutten selvfølgelig, hvor gammel var han sa du?

< 3 år, men han sklir som regel rett inn, jeg har ingen andre å spørre, og som sagt det føles ikke godt å reise bort i 10 dager og levere barnet mitt hos en syk mor, det er det som er problemet…

< Nei… kremt uggh… men han kan altså ikke komme hit de seks dagene. Jeg håper dere finner en løsning på “problemet”

Jeg kjente en gjeng med 1 åringer. De kom her i fjor med hele sin kropp, og med alt de kunne. De hadde smokker og kluter, vogner og bleier. De kom med hår og uten. En hadde oppstoppernese, en hadde smilehull. Alle hadde de engstelige foreldre som lurte felt på hvordan dette skulle gå.

Hvordan kan dere vite hva barnet mitt trenger? Hvordan kan dere trøste og gi omsorg for så mange små? Tuva skulle rugges i søvn, Petter trengte bare å legges. Silje skulle ha sutt og bamse, mens Teodor brukte totten. Informasjonen og spørsmål kom som mitraljøse skudd. Vi noterte det vi hørte, noe på papir og noe i hodet. Litt i magen og litt på erfaring. Knaggene hentes frem og refleksjonen startet.

Foreldre og barn dekket gulvflaten. Noen barn tok vaklende skitt helt bort til den lille sklia. Andre satt tause på pappas kne og bare tittet på alle de andre. Døren ut til det store kjøkkenet var stengt. Det var bare oss her inne i den lille verden hvor barna bare var 1-2 år.

Etter et par dager gikk foreldrene. De skulle på jobb eller skole. De ba oss innstendig om å ringe om det “var noe” og jeg kunne se et par som felte noen tårer. Jeg prøvde å trøste, sa jeg forsto at dette var vondt. Spesielt for de foreldre hvis barn gråt når de gikk.

Om de hadde vært fluer kunne de sittet på veggen. Observert hvordan barna deres hadde mange språk. At de gjennom sin 1 årige kompetanse i å leve kunne peke, og gjøre bruk av ulike lyder. De kunne danse og male med fingrene. De gråt og de lo. De ble forskrekket når koppen deiset i gulvet, og de lo når sidemannen klappet i hendene. Alt dette vet foreldre om sine barn mens vi måtte lære på nytt hver enkelt å kjenne. 1 åringen visste at vi ikke var mamma, han merket at vi forsto annerledes en de han tidligere hadde kjent. Vi tilpasset hverandre. Ingen av oss er så gode som mor og far eller de andre nære.

Men i timene hos oss var vi gode nok der og da. Det er bare i barnehagen gleden over hoderisting kan toppe dagen: Frøken Tuva ristet innstendig på hodet, det så Teodor og ristet han også. 9 småbarn satt på tripp-trapp stolene sine med små brødskiver på tallerkenen og ristet på hodet. Sånt blir det latter av og latter vil ha mer.

Gjennom dagene ble vi kjent. Kjent med små mennesker som gav tegn på forskjellige måter.

Gledeshylet når pappa dukket opp kl. 16 kan ikke misforstås. HAN HAR KOMMET!! Klemmen og ofte gråten over at pappa endelig var såå nære er det bare foreldrene som kjenner.

Denne 1 åringen, kom til barnehagen hver eneste dag. Med regntøy og gummistøvler i shorts og solhatt. Noen dager var han i toppform, andre dager ikke i fult så toppform, men alle dager kom han med full styrke, med hele seg, med sine hundre språk og tok meg med storm.

I dag er de 2, og hilser på de nye. De smiler og tar de i handa. Leier de forsiktig bort til den lille sklia. Viser de puttekassa som de kjenner så godt. Nervøse foreldre sitter på gulvet og ser på barna sine. Jeg noterer meg hva de sier. Trøster og nikker og tenker at jeg i år igjen skal grunne mye over hva jeg kan gjøre for disse at disse små menneskene skal ha det så bra som de kan her hos oss…

“Det finnes hjernedøde dyr, sånne som består av bare en sædcelle. De bor ofte i vannet. Jeg har hatt dem rundt anklene når jeg bader”.

Ella 7 år

Huff man er litt på halv tolv om dagen. Det er ryggen som ikke henger helt sammen med resten av kroppen. Jeg kjenner jeg blir så forbanna på dette! Hvem har tid til å å ikke gjøre noen ting?

Jeg er vanligvis en frisk dame, i og på farten i mine våkne timer. Våren er en travel tid på min jobb og når jeg er borte er det ingen som kommer dalene ned i stolen min og rydder på mitt skrivebord.
Hvordan er det så å føle seg så uunnværlig? Jo da, flott det, man føler jo at man har et viktig yrke, OG DET HAR JEG!! PARKERT FØRSKOLELÆRER Nå i disse streiketider fikk jeg plutselig lyst til å si litt om at det faktisk også er min gruppe som er i lønnskonflikt. I mediene, og i mitt eget forbund, er det (som vanlig) “skolelærerne” som får mest oppmerksomhet selv om det er vi (styrere i barnehagene) som har fått det dårligste tilbudet. Ahrg!!

Men nok om det, det jeg egentlig skulle skrive om er denne ryggen og hvordan man må vente i ukevis på behandling og enda lenger for å få tatt noen bilder av denne kroppen! Hvorfor er det slik? Smerten er jo en ting, det er vond for å si det mildt, men irritasjonen er enda større over at man bare må gå å knaske piller mens man venter på hjelp. Jeg ser ikke at jeg kan hjelpe meg selv akkurat nå og det er frustrerende.

Fint vær er det da, det er jo positivt. Da kan man ligge på sofa og se ut på solen og den herlige intense grønnfargen som er så vakker.

Det er mye å være glad for serru

TAKK

En helg er over. Jammen går det fort! Skulle så gjerne stoppet tiden, men det går vel ikke denne gangen heller.

Snart hjemme. Midt ute på fjorden. Tankene snurrer og de er gode

I morgen er det jobb og ”nye muligheter” Ser fram i mot en drømmeuke med alle friske og raske på jobb. Med klart blikk og gode tanker. Jeg tror det kommer til å gå bra!

Selv har jeg ingen store møter jeg skal på denne uken. Det betyr at jeg kan få arbeidsro og konsentrasjon rund eget team. Håper å få ryddet en del på kontoret for jeg drømmer jo om å pusse opp!!! Da må masse gammelt skrot og papirer ryddes bort og makuleres.

Har også planer om å få satt meg med budsjettet, og få oversikt over hvordan vi ligger an nå før juleinnkjøpene og avslutning av året. Ingen vits i å sitte igjen med penger iallfall.

Håper alle får en like fin uke som jeg har tenkt å ha!

]]> http://smulasverden.wordpress.com/2007/10/14/en-helg-er-over/feed/ 1 smulasverden http://smulasverden.wordpress.com/2007/09/23/i-siste-liten/ http://smulasverden.wordpress.com/2007/09/23/i-siste-liten/#comments Sun, 23 Sep 2007 10:38:00 +0000 Smula http://smulasverden.wordpress.com/2007/09/23/i-siste-liten/ ]]>

Jeg burde skrive ferdig den årsplanen jeg skal levere ferdig trykket i x antall eksemplarer førstkommende onsdag. Jeg undres stadig på hva det er som gjør at jeg alltid er i siste liten. Det føles som om jeg er født for sent på en måte. Ja, det har vært travle tider, og noe av det har skylden denne gangen, eller? Det skjer jo alltid! Selv om jeg har tid gjør jeg mer enn gjerne andre ting. Viktige eller unyttige spiller ingen rolle. Hvorfor er det slik? Best under press, ja da, klisjé
deluxe! Presset bør komme NU! Ellers rekker jeg det aldri!

Eller nei, jeg gjorde ikke det. For alt løser seg for snille jenter!
Lærte jeg det da jeg var liten?? Håper ikke jeg lever som jeg lærte iallfall!
Uansett, det løste seg, men ikke for at jeg ble sint eller for at jeg var snill.
Her er det bare kløkt og vidd som gjelder!

Nå skal det sies at det ikke var meg som bar denne kløkten og viten, men ei som jobber hos oss. Hun skulle reise på ferie, til syden. Jeg sa ha det fint, kos deg masse og så håper jeg du kommer tilbake til orden i rekkene
Da jeg åpnet mailen dagen etter fant jeg følgende meld: “Jeg har en idé! Fikk den i dusjen før vi reiste!” Så kom ideen, og jeg så når den var sendt. Jenta rakk vel nesten ikke flyet pga denne ideen! MEN den var gullkantet!!

Sånn er livet mitt, den ene dagen litt gråblå, og den andre som gull

På jobb om dagen er det hektisk. Organiserer meg snart til døde! Å være mellomleder er en kinkig posisjon. Man skal liksom tilfredsstille alle i systemet. De som arbeider hos meg forventer seg at jeg lytter til dem og innfrir ønskene deres for året.
Ønsker som: “jeg jobber gjerne sammen med den, men hun og jeg går ikke så godt sammen!”
“Jeg jobber gjerne innenfor dette området, men jeg ønsker helst å ha fridagen min på fredag….!!”

Foreldrene har helt spesielle ønsker for sine barn: (som seg hør og bør men noen er kanskje litt i overkant!)
Hvem de skal gå sammen med.
En har sågar et sterkt ønske om at barnet skal få slippe å gå sammen med et annet barn!
OK liksom… !!

Så har du mine sjefer som forventer at jeg ordner opp selvfølgelig.
Holder meg til mitt stramme budsjett, gjerne sparer!!
Holder servicen på topp og tilfredsstiller kundene og de ansatte.
Presser inn og forlanger!

Søkte veiledning her om dagen og får igrunnen instruksjoner for hva jeg SKAL gjøre.
Jeg gjør som jeg gjør jeg, og på min måte! Jeg trenger bare at noen hører på meg og forstår at jeg strever og hjelper meg å se alternativene. Phu!
(“husk å definere behovene dine”)

Det er en gruppe som ikke sier noe: BARNA! Ikke klager de, ikke forlanger de.
De går rundt og grubler på ting som vi voksne ikke forstår.
Fortsatt i korte bukser og sandaler. Skrubbsår på kne og skitt i ansiktet.
Lykkelig uvitende om alle planer og organisering som legges og stables rundt dem!
Med fletter og gummibukser ruser de av gårde på trehjulsykkler.

Fant meg selv sittende på et pledd under et tre her om dagen. Tre deilig støvete unger rundt med Pulverheksa i midten. Latter, snakk, snørr og kyss. Joda, det er verdt det!
Jeg bør slå i bordet!

Nytt barn, Zhara 4 år fra Iran snakker ikke noe norsk:
Leker med dukker og egentlig alt som ligger rundt henne.

Ine, en omsorgsfull 4,5 åring ser det som sin oppgave å vise henne rundt og lære henne norsk. Zahra babler i vei på sitt språk, masse lyd og ord flyr rundt i luften.

Ine bøyer seg ned og sier sakte og tydelig til henne:
Jeg blir for det meste kalt for Ine

Den voksne: Er det noen som har noe spennende å fortelle?
Åse 4 år: JEG! Hun tar begge hendene opp i håret og peker på hår-spennen sin