Jeg møtte min mor i går. Hun er lungesyk og sliten. Før hun reiste ville hun ikke snakke med oss, ingen av oss. Aller minst vår far. Hun var bitter og slem. Alle vi pratet om henne, om hvordan hun hadde trakassert og terrorisert livet rundt seg. Vi var fornærmet og furtet når vi var sammen. Jeg vet jeg har tenkt at jeg forstår henne, har tenkt at jeg kan se hvorfor og hvordan det ble slik. Jeg mener å huske at jeg prøvde å si noe, men det nådde ikke noe steds. Og jeg hvisket egentlig bare, og lot det ligge.

Etter å ha besøkt henne i går, så jeg et annet menneske. Jeg fant mamma’n min løpende rundt på dette rekreasjonsstedet. Pekende, skravlende, visende. Hun strålte! Hun spurte min far om han hadde savnet henne. Han sa heldigvis ja, men jeg vet jo at han har storkost seg alene hjemme. Da slo det meg plutselig. Hun har ikke sett hva for et monster hun har vært. Hun har ikke hørt seg selv slik vi har gjort. Selvfølgelig har hun ikke det! Hun har en dødelig sykdom og vi er snurt! Hva faen er det! Jo da, vi forsto, “men ærlig talt, nå må hun vel snart liksom avfinne seg med sin situasjon.” For noen kronidioter vi har vært. Hvordan kan vi noengang forstå hvordan det er å få vite at fra nå av skal alt bli verre? At det ikke finnes noen kur og at alt bare skal bli vondere? Hvordan kan vi forstå at alt hun ser rundt seg liksom skal bestå, bare ikke hun. Hun skal bli full av slim og pustevansker. Hun skal ende opp i en respirator og bli koblet fra! Kols, det er så selvpåført. Man kan liksom bare skylde seg selv for at man har fått den sykdommen. Det er en skammens sykdom…

Hva de har gjort med hennes psyke se snaue tre ukene hun har vært på Glittreklinikken kan jeg nok aldri forstå, men jeg er dem evig takknemlig. Å unnskyld kjære mamma’n min for alt jeg har tiet om, alt jeg har ignorert, alt jeg har tenkt, og alt jeg ikke har gjort for deg. Og pappa, klart du har savnet henne, klart du svarte ja fordi du mente det. Du savnet den konen du fant i går. Jeg kjenner meg gladere enn på lenge.

Etter en ganske så fuktig hyttetur i og ved sjøen i helgen, var jeg  litt slapp sånn dagen derpå. Men da denne meldingen tikket inn, da kjente jeg meg pigg igjen:

Tjo har du satt inn tenna, lagt sveisen, tømt tarmen, tatt pilla og matet Gismo? Sitter vel med løpeskoa og koser deg i jacusien du skjønne vevre go-kylling Ring meg når du har fått nok fyrstekake. mega koz.

Fy flate for en artig helg!

Noen kvelder er rare. Jeg tror jeg har alt på stell, men så viser det seg at neida, her er ikke noe som det burde-burde. For når X’en har tatt fyr, og sønnen forblir ute etter at det har blitt natt, og datter ringer langveisfra og har tannverk, da er det jammen ikke greit å være meg. Men så tenker jeg, hva har dette med meg å gjøre? Ikke har jeg hull i tennene, jeg har fortsatt små hår på armene, nei da, de lukter ikke svidd heller, og ikke er jeg ute og “velær” gatelangs i et kraftig regnvær!

Jeg ligger jo her i sengen min, her er akkurat passe temperatur. Jeg byttet sengetøy i går så jeg kan kjenne en svak duft av lavendel når jeg graver nesa min nedi puta. Jeg har lesestoff, svakt leselys riktignok, men det pleier å fungere greit alikevel, og ikke minst er jeg voksen og uavhengig, med egen lønn, hus og bil! Hva faen! Jeg trenger da ikke ligge her å ikke få sove! Nei god natt til dere der ute med diverse “småplager” 

Jeg har verandadøren oppe

Jeg drikker te

Jeg har ny kopp

Jeg msn-snakker innimellom

Jeg har tv’n på, uten lyd

Jeg fryser på føttene

Jeg roter i Picasa

Jeg røyker ikke

Jeg gjør ikke mer

]]> http://smulasverden.wordpress.com/2009/08/04/sann-kan-det-v%c3%a6re/feed/ 1 smulasverden Blåmandag http://smulasverden.wordpress.com/2009/08/02/stemning/ http://smulasverden.wordpress.com/2009/08/02/stemning/#comments Sun, 02 Aug 2009 17:16:14 +0000 Smula http://smulasverden.wordpress.com/?p=749 ]]>

Jeg deler en passion med min 20 år gamle datter, vi elsker Disneytegnefilmer. Helt siden hun var bitteliten har vi samlet og sett igjen og igjen disse filmene. Vi har grått og ledd og en del av dem vekker så mange flotte minner. Filmmusikken har gått igjen her i huset og tekster sitter som støpt i hodet mitt.  I dag dukket denne opp som troll av eske bare.

Man tar en halv dag fri fra jobb. Setter igang en gressklipper. Står med rompa rett i været og lurer på hvorfor det vokser så mye dritt opp mellom singel. Vannet renner oppover og nedover. Rundt meg braker det, skyene er helt mørke og det er 32 grader. Selv om det ikke regner blir det vått nok.  Det fosser fra hode, armhuler og knehaser. Ja, jeg vet det er ekkelt men det er facts!

Etter en time er jeg redusert til en tørr fille, mens bakken rundt meg har fått masse fuktighet!

Inne er det enda varmere, men det hjelper ikke, her skal ryddes og vaskes. Vaskemaskinen går for fult, og føttene brenner seg på verandaen når det skal henges opp tøy. Solen er tilbake og dette uværet som man kanskje trodde skulle rense litt opp nådde ikke hit til bygda nei!

Men så da endelig, etter flere timer med skurefille, vannflasker og skrukkete fingre, er jeg ferieklar og det to dager før den starter! Er det ikke flott ? Nå gjelder det bare å ikke rote så veldig de to dagene som er igjen. Så kan jeg låse døren og reise bort i 4 uker, og bare husfluene kan nyte av det rene fine huset! Er det mulig!!

Besøket har reist og her sitter jeg stille og rolig i grunn. Ikke at det gjør noe for det er fult trøkk på jobb. Vi pusser opp og det innebærer masse pakking, skruing og bæring! Ryggen verker og kroppen er blek selv om solen stråler om dagen og har gjort det lenge.

Men vi gleder oss innmari til det er klart i august.

Ferie! En uke til nå, det holder du ut Smula! Jeg håper bare været holder ut også, og ikke gir opp og tror jeg ikke skal ha ferie i år og setter i å regne eller noe slikt tøys.

Når vi i venninne gjengen møtes utveksles en god del informasjon. Ikke så mye av typen “har du hørt siste nytt om den og den” Nei, det er for barnslig. Vi snakker om viktige ting som kropp og helse, rynkekremer og hvilke frisører som dekker mest grått hår! osv Det er her vi liksom er. Det er tydelig ganske forskjellig aktivitetsnivå i gruppa. Noen har slitt ut flerer kort på treningstudioet, mens andre stadig får oppmuntrende meldinger om gla’trening på sms fra Family.

Ja ja

MEN nå er det nok en gang slik at selv med en viss grad av trening og kostholdsdisiplin holder det liksom ikke lenger. Tyngdekraften har sagt i fra at nå venter jeg ikke lenger… det har den jo forsåvidt sagt en stund, men man har nektet å lytte med det øret (les: se med det øyet)

Man bikker 40 og jeg vil påstå man er på toppen av livet, iallefall de jeg har rundt meg. Barna begynner å bli selvstendige og er på vei ut av huset. Gjelden er mer enn halvert, man har opparbeidet seg venner på campingplassen, eller man har fått gode naboer på hytta. Noen er skilt med nye partnere, andre traver seg videre i ekteskapet og nekter å klage på det. Men ser du, det er her det begynner, plastisk kirurgipratet. Etter alle tv programmer om temaet er det jo helt greit å snakke om dette nå. Det er blitt enda greiere å ikke være fornøyd med det man har, du er faktisk ganske rar om du tror du ikke bør se bedre ut! Eller??

MEN, du trodde kanskje det var puppene snakket dreide seg om? Nei serru, de er “long gone” og vi kler de vi har. Ingen er fornøyde med de selvfølgelig, men de har hengt der nå så lenge at de liksom er helt greie. Verre er det med det som har seget på. Noen mener de har en slags hengebuk og at den bare blir større og slappere jo mere man slanker seg. Så er det øyenlokkene som for noen av oss truer med å gjøre oss blinde om vi ikke får gjort noe med det straks og med en gang! Ja, hvor kommer all den ekstra huden i ansiktet fra??

Hver og en mener selvfølgelig at alle de andre ikke trenger å gjøre noe: “DU trenger da ikke det!! Se her da! JEG trenger det jeg!” Vi hører ikke på hverandre men tenker kun på oss selv. Suller oss inn i egen elendighet og ser ut til å like det. Så går vi hjem til sengene våre, har sex med mennene våre, og jammen var det ganske godt og trygt. Du skulle ikke tro det, men han tente i kveld også. Den magen… den får kanskje bare være der? Jeg kan jo prøve å ta noen ekstra sittups eller no….