Unnskyld mamma

Jeg møtte min mor i går. Hun er lungesyk og sliten. Før hun reiste ville hun ikke snakke med oss, ingen av oss. Aller minst vår far. Hun var bitter og slem. Alle vi pratet om henne, om hvordan hun hadde trakassert og terrorisert livet rundt seg. Vi var fornærmet og furtet når vi var sammen. Jeg vet jeg har tenkt at jeg forstår henne, har tenkt at jeg kan se hvorfor og hvordan det ble slik. Jeg mener å huske at jeg prøvde å si noe, men det nådde ikke noe steds. Og jeg hvisket egentlig bare, og lot det ligge.

Etter å ha besøkt henne i går, så jeg et annet menneske. Jeg fant mamma’n min løpende rundt på dette rekreasjonsstedet. Pekende, skravlende, visende. Hun strålte! Hun spurte min far om han hadde savnet henne. Han sa heldigvis ja, men jeg vet jo at han har storkost seg alene hjemme. Da slo det meg plutselig. Hun har ikke sett hva for et monster hun har vært. Hun har ikke hørt seg selv slik vi har gjort. Selvfølgelig har hun ikke det! Hun har en dødelig sykdom og vi er snurt! Hva faen er det! Jo da, vi forsto, “men ærlig talt, nå må hun vel snart liksom avfinne seg med sin situasjon.” For noen kronidioter vi har vært. Hvordan kan vi noengang forstå hvordan det er å få vite at fra nå av skal alt bli verre? At det ikke finnes noen kur og at alt bare skal bli vondere? Hvordan kan vi forstå at alt hun ser rundt seg liksom skal bestå, bare ikke hun. Hun skal bli full av slim og pustevansker. Hun skal ende opp i en respirator og bli koblet fra! Kols, det er så selvpåført. Man kan liksom bare skylde seg selv for at man har fått den sykdommen. Det er en skammens sykdom…

Hva de har gjort med hennes psyke se snaue tre ukene hun har vært på Glittreklinikken kan jeg nok aldri forstå, men jeg er dem evig takknemlig. Å unnskyld kjære mamma’n min for alt jeg har tiet om, alt jeg har ignorert, alt jeg har tenkt, og alt jeg ikke har gjort for deg. Og pappa, klart du har savnet henne, klart du svarte ja fordi du mente det. Du savnet den konen du fant i går. Jeg kjenner meg gladere enn på lenge.

Skulle ikke tro det men

Etter en ganske så fuktig hyttetur i og ved sjøen i helgen, var jeg  litt slapp sånn dagen derpå. Men da denne meldingen tikket inn, da kjente jeg meg pigg igjen:

Tjo har du satt inn tenna, lagt sveisen, tømt tarmen, tatt pilla og matet Gismo? Sitter vel med løpeskoa og koser deg i jacusien du skjønne vevre go-kylling Ring meg når du har fått nok fyrstekake. mega koz.

Fy flate for en artig helg!

I don’t give a shit

Noen kvelder er rare. Jeg tror jeg har alt på stell, men så viser det seg at neida, her er ikke noe som det burde-burde. For når X’en har tatt fyr, og sønnen forblir ute etter at det har blitt natt, og datter ringer langveisfra og har tannverk, da er det jammen ikke greit å være meg. Men så tenker jeg, hva har dette med meg å gjøre? Ikke har jeg hull i tennene, jeg har fortsatt små hår på armene, nei da, de lukter ikke svidd heller, og ikke er jeg ute og “velær” gatelangs i et kraftig regnvær!

Jeg ligger jo her i sengen min, her er akkurat passe temperatur. Jeg byttet sengetøy i går så jeg kan kjenne en svak duft av lavendel når jeg graver nesa min nedi puta. Jeg har lesestoff, svakt leselys riktignok, men det pleier å fungere greit alikevel, og ikke minst er jeg voksen og uavhengig, med egen lønn, hus og bil! Hva faen! Jeg trenger da ikke ligge her å ikke få sove! Nei god natt til dere der ute med diverse “småplager” 

Tirsdag

Akkurat nå

Jeg har verandadøren oppe

Jeg drikker te

Jeg har ny kopp

Jeg msn-snakker innimellom

Jeg har tv’n på, uten lyd

Jeg fryser på føttene

Jeg roter i Picasa

Jeg røyker ikke

Jeg gjør ikke mer

Sånn kan det være