Drøm møter virkelighet

Han kom til henne i en drøm. Eller var hun våken? Hun var ikke helt sikker, det kunne være en slags mellomtilstand. Som i blåtimen. Rommet var kjølig, men det var dugg på vinduene. Hun var nesten ikke til stede i rommet. Hun var inni seg på en måte. Hun kjente hva som foregikk på huden, men det var inni henne det skjedde. Kroppen hennes var som om den skulle vært full av feber. Forskjellen var at det var en fantastisk varme. Hun trodde hun skulle sprenge og ville skrike. Hun ville slynge ut sitt primalskrik. I det den tanken for igjennom henne ble det gode liksom borte.

Hun har tenkt på dette etterpå. Hvorfor kjentes det slik, hvorfor ville hun skrike?

Det startet med at de hadde pratet en del. Tårer hadde rent og smil hadde utvekslets. Stillhet hadde det også vært, men ingen sinte ord, men heller ikke så mye håp. Ordene hadde gått over til handlinger og sammen hadde de smeltet på et vis de ikke hadde kjent noen av dem før.

Han visste ikke hva det var men han senset det på henne. Noe var helt spesielt denne kvelden. Følelsene var noe så til de grader tilstede, men selv om han var helt i sin egen verden med alle følelsene sine så han henne. Hun sto som i en bue, og i dette synet revnet han. Det var så sterkt, så følelsesladet at alt som var virkelig forsvant. Alt som var her og nå ble borte og han befant seg et sted hvor hun ikke lenger kunne nå han.

Det var som om det aldri skulle ta slutt. Men det gjorde det. Der hvor nytelsen sluttet overtok noe annet. Minnene. Tankene, de han aldri hadde turt å tenke. De kom brutalt og brautende inn i hodet hans, fant netthinnen og la sine bilder der. Han lå som et lite barn over henne og bare brystkassen beveget seg stille.

Selv om det skremte henne ble hun ikke ordentlig redd. Det var akkurat som om hun visste hva som skjedde. Det var skummelt men nødvendig. Det virket farlig men det var befriende. Selv om hun aldri før hadde opplevd dette gjorde hun alt det rette.

Når han våknet var rommet helt annerledes. Helt hvitt og ugjenkjennelig. Han kjente pusten hennes mellom skulderbladene. Da husket han, og forsto.

Han snudde seg mot henne< “hvor lenge?”>

< Flere dager kjære, jeg passer pusekattene dine.”>

Kalde dager

Hun er trist nå. Ikke for seg selv for det trenger hun ikke være. Hun har stadig så mye å være glad for, det forstår hun mer og mer. For hun har alt. Alt det grunnleggende i livet. Hun har en vakker barndom å tenke på, hun kan reise hvor hun vil. Gå på jobben hver eneste dag, komme hjem, være mor, smelle litt rundt, være lei seg når det er påkrevd for så å bli glad igjen. Hun kan glede seg over turer hun skal på, venner hun skal besøke, familie som blir fler.

Alt dette er ren lykke selv om det er helt hverdag.

Han mistet noe på veien. Han ble sterk, så altfor sterk selv om han bare var redd. Det ble dumt og vanskelig. Han gjorde hva han kunne men det ble ikke som han tenkte. En dag ble det nok bare. Så helt nok eller til og med alt for mye. Han ble enda reddere. Alt ble farlig. De helt vanlige tingene ble helt umulig. Bare natten var fri. Natten og  musikken. Søvnen nådde bare øynene, men ikke hodet. Kroppen men ikke hjernen.

Han er sliten nå. Sov tenker hun, sov min vakre. Drøm om fine dager. Om turer i snø, ved sjø og i skog. Om middager med poteter, om soloppganger og drømmer på ark. Kjenn at hun stryker, kjenn at hun vil for dere begge. Kjenn at selv om… så vil hun bare rett og slett. Hun vet at drømmer bak lukkede øyelokk ikke er nok, men det er det beste hun kan. Det er jo derfor hun er trist, hun kan så lite.

Hysj, stille

Vanligvis når lengselen fanger henne blir hun apatisk. Hun blir gående i et slags vakum og tankene strekker seg ikke lenger enn til savnet hun kjenner. Hun tenker, men husker ikke hva. Hun snakker, med seg selv og andre, men følger ikke med. Dagene går i ett og alle blir like. Hun merker ikke om det er mandag eller fredag men avfinner seg med det, det er slik det er tenker hun. På denne måten krever hun lite av sitt eget liv. Det private forblir privat, det er sjelden hun deler med noen andre.

Men en dag bestemmer hun seg for å ta livet tilbake. Hun bestemmer at i dag skal hun starte. Hun våkner tidlig, og bare vet at hun må. Hun legger en plan, hun har gjort det før, men nå skal hun! Hun tenker at først må hun si fra, si fra om alt hun tenker på. Første skritt er å dele. Men hvem skal hun dele med? De er jo ikke der lenger. Etter flere år i hennes taushet har de gått videre. De samler andres uttalte ord og hygger seg med dem, godter seg, og noen ganger gnir seg litt ubemerket i hendene. Hvem kan hun fortelle dette store til?

Hun står opp, dusjer og setter på kaffe. Kjenner seg pigg for selv om hun ikke finner noen å dele den gode nyheten med akkurat nå, så har hun pågangsmot, hun kjenner det. Brødskiven smaker mer i dag. Har hun kanskje kjøpt et annet brød enn det hun pleier? Hun husker ikke, men godt var det. Hun ser på klokken og må haste av sted på jobb. Før lunch er det hektisk, dagen må omorganiseres, et par er syke og planene som var satt opp må legges ned. Etter lunch går tiden like fort. Hun må på et møte, hun har en medarbeidersamtale, og hun må skaffe vikarer til i morgen. Telefonen ringer og kollegaer banker på og vil bare gi en kort beskjed, det er noe hun må huske å bestille, det er noe hun må huske på å kopiere…

kl. 16 går hun ut av porten, smiler til de som enda skal jobbe litt til og roper; sees i morgen. Da hun sitter i bilen farer en tanke gjennom hodet hennes, var det ikke noe hun skulle i dag? Ja, hun må iallfall handle. Middag og frukt, melk og brød. Hva var det gode brødet hun spiste til frokost? Hun husker ikke helt hvordan det så ut, var det masse grove korn, eller var det en finerer type? Hun tar et, det hun pleier tror hun. Vel hjemme pakker hun ut alt, og mens potetene koker lurer hun på om den drømmen hun må ha drømt i natt… hva var det igjen… akkurat i det hun får tak i tanken forsvinner den igjen. Hun sukker, setter seg til bords og kjenner seg litt borte.

God morgen elskede

Hun ligger med ryggen til, strekker seg og gjesper. En liten stråle av lys pipler inn gjennom en sprekk mellom vinduskarmen og rullgardinen. Hun hører at han også strekker seg. “Har du sovet godt?” “Som en stein,” svarer han, og strekker ut en arm og stryker henne over ryggen. Hmmm så bra, det er det beste hun vet det også! Å bli strøket over ryggen en tidlig søndag morgen. Hun kan høre han smiler. Ikke at han smiler med lyd, det er mere fraværet av lyd som gjør at hun vet når han smiler i mørket. Og stemmen når han sier noe rett etter og ha smilt. Han løfter dynen hennes og smyger seg inntil henne. Hun kjenner den varme pusten hans i nakken, hun gisper og holder pusten, nå er det han som vet at hun smiler. Varme hender finner hele henne og smilene brer seg utover i kroppene mykt og vakkert.

Om kvelden

Hun har en tanke. Den kommer til henne etter at hun har lagt seg om kvelden. Etter at lyset er slukket. Etter at alt er blitt stille og ingen hører noen ting. Den ligger helt foran i pannen, rett bak øynene. Den ligger der og lurer henne til å tro at dagen i morgen ikke er noe å glede seg til. Hun får ikke helt tak i hvor den ender, men den vil trykke henne ned. Det er hun sikker på. Hvordan hun skal få den bort er et mysterium.

Da ringer hun han. Han kjærtegner øregangene hennes med den fine stemmen sin når han sier at dagen i morgen blir fin. Fin fordi du vil at den skal bli det. Du bestemmer hva den skal inneholde sier han, du kan styre over dagen din for du er sterk. Men jeg trenger veiledning! Sier hun, og vet ikke at det allerede er gjort. Ikke før dagen i morgen starter.

Hvem

Hvem er du egentlig? Du som går turer i hodet mitt. Du som sukker i hjertet mitt og som vifter i magen. Du som snakker i ørene mine og synger i munnen min? Noen ganger løper du inni meg. Farer gjennom blodårene fort fort. Jeg vil ikke at du skal stoppe, men jeg forstår at du blir sliten. Du kan hvile her, innerst i mellomgulvet mitt. Der er det rolig og varmt. Eller du kan ligge helt inni ryggmargen min, slik at jeg kjenner pusten din i hårfestet.

Jeg vil så gjerne kjenne deg.