Hun rydder. Men ser bare rot. Kan hende er det bare rot også det hun driver med. Det er som om hun har seg selv i øynene og ikke kan se pga det. Hodet er så fult at tårene pipler konstant. Hun prøver å lytte til musikken hun elsker, men finner bare minner. Fine minner, men de gjør bare vondt nå. Det verker i hele henne, men mest i brystet. Hun skulle ha jobbet, i stedet sitter hun her med briller som dugger og snørr som renner mens hun skriver. Hun er så redd for å gjøre feil. Hun gjør nesten alt rett og er ikke vant til å feile. Eller tar hun feil?

Alle samtaler har hun med seg selv. De foregår inne i hodet hennes. Vokser seg store der, store som fjell. Helt uoverkommelig store. Når hun er alene snakker hun høyt, men fortsatt for seg selv, og med den samme stemmen kommer de svarene hun ikke vil ha. Gud så vanskelig hun synes dette er. Men hun sover om natten. Det er godt. Når hun våkner er øynene hovne og kroppen sliten. Kjevene er stramme, men klokken ringer. I det tankene tar fatt i hennes bevissthet er det der alt sammen igjen, og hun vet at dagen i dag blir som i går. De samme spørsmålene, de samme svarene den samme uutømmelige sorgen.

Tafatthet, apati, depresjon… psykologen prøver ut begreper for henne. Kan hun beskrive seg selv? “Er det blitt verre de siste 7 dagene?” Spør han. Et latterlig spørsmål tenker hun. “Syv dager, sier hun, jeg har da levet i over 40 år og du spør meg om de siste 7 dagene?” Dette var før de siste 7 dagene hennes akkurat nå. Nå forsto hun spørsmålet og kunne ha svaret annerledes. Hun kunne ha sagt at JA, jeg har blitt verre de siste 7 dagene og hun kunne ha listet opp i det uendelige om hvordan det sto til med forskjeller på en uke. og dette bare fordi hun vill rydde!

Det skal bli bedre. Alt skal bli bedre tenkte hun. Det må bare roe seg først. Da skal alle bildene fra hun var liten, fra hva noen sa i går, hva hun tenkte i stad, alt skal komme tilbake.

Våknet her igjen i dag.

Stille.

Lydløse dører åpnes, lukkes. Stille fyller hun vann i kolben, stille skyller hun presskannen.

Lusker seg inn på kontoret. Musikken fylles bare i hennes ører.

Fingrene glir over tastaturet. Stille sjekker hun internetlivet.

Hysj.

Stille hører hun det går i døren. Stille står han der, smiler helt lydløst mot henne.

Det er morgen og samlivet begynner. Stille snakker de sammen. Stille går dagen med rolige bevegelser.

Små tegn på liv, små bevegelser i munnvikene, små stryk i sjelen.

Det er helg og den er best slik.

Det damper av huden hennes. Det koker i blodårene. Gradestokken viser 32 i skyggen og det har vart en stund. Huset er fullstendig oppvarmet og luften er tung å puste i. Hun ser bort på han. Han har svetteperler i pannen og under nesen, men han merker det ikke. Han er konsentrert om artikkelen i dagens avis om en fotoutstilling han vil se. Hun har gått og tenkt på han lenge nå. I et annet lys på en måte. En som faktisk kan forsvinne for henne om hun ikke holder seg i beredskap. Tå og hev teknikken sprakk i går. Hun orket ikke å holde det lenger, det sprakk og det rant. Hun sa nesten alt hun tenkte og ordene fosset ut sammen med tårene, etterpå var det godt.

I dag er det en annen stemning. Som etter et uvær. Nesten slik som hun ønsker det skal komme nå og få renset opp denne klamme luften litt.

I øyekroken kjenner han at hun ser på han. Han smiler ned i avisen. Tenker at hun er det vakreste han vet. Samtidig faller en skygge inn i tankene hans. Hva om han krøller det til? Hva om han ikke sier og gjør de rette tingene? Han er trett av å være på vakt. Hvorfor kan han ikke bare slippe? Hvorfor må dette være så komplisert? Da hun gråt i går holdt hjertet på å falle ut av brystkassen hans. En svettedråpe faller ned på avisen. Han skvetter til og ser opp på henne. Hun sitter med den bærbare på fanget og smiler av et eller annet hun ser på nrk’s nett-tv. Hun har hodetelefoner på og har stengt verden ute.

Han går bort til henne, stryker henne på armen og kjenner den klamme huden mot fingertuppene sine. Herregud hun er flott!

Hun tar av seg hodetelefonene, legger vekk pc’n. Strekker seg mot han og legger ansiktet sitt i gropen mellom skulder og øre. Der er det helt vått og det lukter salt. Hun kjenner de sterke armene hans stryke henne hard over ryggen. Det er i grunn her hun vil være. Han tar ansiktet hennes i hendene sine, ser på fregnene hennes, den lille føflekken hun har på leppen, vippene hennes og den buede munnen. Han tar seg i å tenke at han er så heldig som har tilgang til dette synet.

Det er lett å finne hverandre nå. Hendene kjennes trygge. Nakkemusklene slapper av. Kom hvisker hun bare.

Han gjorde det han måtte. Han tok tilbake at han elsket henne. Han visste ikke hva det var å elske sa han. Han lurte på hvordan hun kunne vite. Hun sitter igjen med hjertet langt nede og kjenner seg litt forlatt.

Er det forskjell på å være veldig glad i, og å elske noen. Er det bare ord? For henne står elske for noe helt spesielt. Hun har klare forskjeller for seg i hodet. Hun elsker nok hele sin nærmeste familie. Ungene aller mest, så kommer foreldrene. Går det an å rangere? Ja, tenker hun, for henne blir det riktig slik. En livspartner ville ha stått mellom disse. Kanskje ville foreldrene komme enda lenger ned, på “veldig glad i” listen. Der er det fler selvsagt, søsken og gode venner. Men elske, kjenne slik at du setter dem før deg, det er det barn og livspartner som får æren av i hennes begrepsverden.

Hvordan leve med at livspartneren ikke har samme preferanser? Føler de likt for hverandre men bruker forskjellige ord? Må de være like glade i hverandre for at det skal kunne fungere?

For henne er svaret mer klart en uklart, men velger fortsatt å være i det. Hun har flere spørsmål.  Skal hun fortsette å si til han at hun elsker han? Hvilken smak blir igjen når tilbakemelding på hennes følelser ikke blir gjengitt i ord? Han handler som han gjorde da han sa han elsket henne. Han er helt lik, og hun tvilte ikke da. Men når ordene er blitt borte vet hun ikke lenger. Hele situasjonen er absurd for henne. Hun er redd det ødelegger, men vet ikke hvordan eller hva hun kan gjøre. Hun styrer ingen. Det vil hun ikke heller. Aller minst vil hun tvinge sin elskede til å si at han elsker henne. Hun som kjente det før, kjenner det ikke lenger. Ordets makt er utrolig stort.

Så si ikke noe du ikke mener til noen, uansett hva det er, det er som om ordene ikke kan reverseres. Det sies at handling har større kraft en ordet. Hun er jammen ganske usikker på dette….

Har hun selv gått seg vill i ord og begreper kanskje. Livspartner, er kanskje et for alvorlig ord? Kjærester, elsker de hverandre? Når? ett år, to år, fem år? Må man dele bolig? Økonomi? Hun river seg i håret, har fler spørsmål enn svar, men er sikker i sitt hjerte.

Der er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i

Herman Bang

.

….holder han henne forsiktig med håndflaten mot ryggen. Det synes hun er fint…

Han kom til henne i en drøm. Eller var hun våken? Hun var ikke helt sikker, det kunne være en slags mellomtilstand. Som i blåtimen. Rommet var kjølig, men det var dugg på vinduene. Hun var nesten ikke til stede i rommet. Hun var inni seg på en måte. Hun kjente hva som foregikk på huden, men det var inni henne det skjedde. Kroppen hennes var som om den skulle vært full av feber. Forskjellen var at det var en fantastisk varme. Hun trodde hun skulle sprenge og ville skrike. Hun ville slynge ut sitt primalskrik. I det den tanken for igjennom henne ble det gode liksom borte.

Hun har tenkt på dette etterpå. Hvorfor kjentes det slik, hvorfor ville hun skrike?

Det startet med at de hadde pratet en del. Tårer hadde rent og smil hadde utvekslets. Stillhet hadde det også vært, men ingen sinte ord, men heller ikke så mye håp. Ordene hadde gått over til handlinger og sammen hadde de smeltet på et vis de ikke hadde kjent noen av dem før.

Han visste ikke hva det var men han senset det på henne. Noe var helt spesielt denne kvelden. Følelsene var noe så til de grader tilstede, men selv om han var helt i sin egen verden med alle følelsene sine så han henne. Hun sto som i en bue, og i dette synet revnet han. Det var så sterkt, så følelsesladet at alt som var virkelig forsvant. Alt som var her og nå ble borte og han befant seg et sted hvor hun ikke lenger kunne nå han.

Det var som om det aldri skulle ta slutt. Men det gjorde det. Der hvor nytelsen sluttet overtok noe annet. Minnene. Tankene, de han aldri hadde turt å tenke. De kom brutalt og brautende inn i hodet hans, fant netthinnen og la sine bilder der. Han lå som et lite barn over henne og bare brystkassen beveget seg stille.

Selv om det skremte henne ble hun ikke ordentlig redd. Det var akkurat som om hun visste hva som skjedde. Det var skummelt men nødvendig. Det virket farlig men det var befriende. Selv om hun aldri før hadde opplevd dette gjorde hun alt det rette.

Når han våknet var rommet helt annerledes. Helt hvitt og ugjenkjennelig. Han kjente pusten hennes mellom skulderbladene. Da husket han, og forsto.

Han snudde seg mot henne< “hvor lenge?”>

< Flere dager kjære, jeg passer pusekattene dine.”>

Hun er trist nå. Ikke for seg selv for det trenger hun ikke være. Hun har stadig så mye å være glad for, det forstår hun mer og mer. For hun har alt. Alt det grunnleggende i livet. Hun har en vakker barndom å tenke på, hun kan reise hvor hun vil. Gå på jobben hver eneste dag, komme hjem, være mor, smelle litt rundt, være lei seg når det er påkrevd for så å bli glad igjen. Hun kan glede seg over turer hun skal på, venner hun skal besøke, familie som blir fler.

Alt dette er ren lykke selv om det er helt hverdag.

Han mistet noe på veien. Han ble sterk, så altfor sterk selv om han bare var redd. Det ble dumt og vanskelig. Han gjorde hva han kunne men det ble ikke som han tenkte. En dag ble det nok bare. Så helt nok eller til og med alt for mye. Han ble enda reddere. Alt ble farlig. De helt vanlige tingene ble helt umulig. Bare natten var fri. Natten og  musikken. Søvnen nådde bare øynene, men ikke hodet. Kroppen men ikke hjernen.

Han er sliten nå. Sov tenker hun, sov min vakre. Drøm om fine dager. Om turer i snø, ved sjø og i skog. Om middager med poteter, om soloppganger og drømmer på ark. Kjenn at hun stryker, kjenn at hun vil for dere begge. Kjenn at selv om… så vil hun bare rett og slett. Hun vet at drømmer bak lukkede øyelokk ikke er nok, men det er det beste hun kan. Det er jo derfor hun er trist, hun kan så lite.

Vanligvis når lengselen fanger henne blir hun apatisk. Hun blir gående i et slags vakum og tankene strekker seg ikke lenger enn til savnet hun kjenner. Hun tenker, men husker ikke hva. Hun snakker, med seg selv og andre, men følger ikke med. Dagene går i ett og alle blir like. Hun merker ikke om det er mandag eller fredag men avfinner seg med det, det er slik det er tenker hun. På denne måten krever hun lite av sitt eget liv. Det private forblir privat, det er sjelden hun deler med noen andre.

Men en dag bestemmer hun seg for å ta livet tilbake. Hun bestemmer at i dag skal hun starte. Hun våkner tidlig, og bare vet at hun må. Hun legger en plan, hun har gjort det før, men nå skal hun! Hun tenker at først må hun si fra, si fra om alt hun tenker på. Første skritt er å dele. Men hvem skal hun dele med? De er jo ikke der lenger. Etter flere år i hennes taushet har de gått videre. De samler andres uttalte ord og hygger seg med dem, godter seg, og noen ganger gnir seg litt ubemerket i hendene. Hvem kan hun fortelle dette store til?

Hun står opp, dusjer og setter på kaffe. Kjenner seg pigg for selv om hun ikke finner noen å dele den gode nyheten med akkurat nå, så har hun pågangsmot, hun kjenner det. Brødskiven smaker mer i dag. Har hun kanskje kjøpt et annet brød enn det hun pleier? Hun husker ikke, men godt var det. Hun ser på klokken og må haste av sted på jobb. Før lunch er det hektisk, dagen må omorganiseres, et par er syke og planene som var satt opp må legges ned. Etter lunch går tiden like fort. Hun må på et møte, hun har en medarbeidersamtale, og hun må skaffe vikarer til i morgen. Telefonen ringer og kollegaer banker på og vil bare gi en kort beskjed, det er noe hun må huske å bestille, det er noe hun må huske på å kopiere…

kl. 16 går hun ut av porten, smiler til de som enda skal jobbe litt til og roper; sees i morgen. Da hun sitter i bilen farer en tanke gjennom hodet hennes, var det ikke noe hun skulle i dag? Ja, hun må iallfall handle. Middag og frukt, melk og brød. Hva var det gode brødet hun spiste til frokost? Hun husker ikke helt hvordan det så ut, var det masse grove korn, eller var det en finerer type? Hun tar et, det hun pleier tror hun. Vel hjemme pakker hun ut alt, og mens potetene koker lurer hun på om den drømmen hun må ha drømt i natt… hva var det igjen… akkurat i det hun får tak i tanken forsvinner den igjen. Hun sukker, setter seg til bords og kjenner seg litt borte.

Hun ligger med ryggen til, strekker seg og gjesper. En liten stråle av lys pipler inn gjennom en sprekk mellom vinduskarmen og rullgardinen. Hun hører at han også strekker seg. “Har du sovet godt?” “Som en stein,” svarer han, og strekker ut en arm og stryker henne over ryggen. Hmmm så bra, det er det beste hun vet det også! Å bli strøket over ryggen en tidlig søndag morgen. Hun kan høre han smiler. Ikke at han smiler med lyd, det er mere fraværet av lyd som gjør at hun vet når han smiler i mørket. Og stemmen når han sier noe rett etter og ha smilt. Han løfter dynen hennes og smyger seg inntil henne. Hun kjenner den varme pusten hans i nakken, hun gisper og holder pusten, nå er det han som vet at hun smiler. Varme hender finner hele henne og smilene brer seg utover i kroppene mykt og vakkert.