Unnskyld mamma

Jeg møtte min mor i går. Hun er lungesyk og sliten. Før hun reiste ville hun ikke snakke med oss, ingen av oss. Aller minst vår far. Hun var bitter og slem. Alle vi pratet om henne, om hvordan hun hadde trakassert og terrorisert livet rundt seg. Vi var fornærmet og furtet når vi var sammen. Jeg vet jeg har tenkt at jeg forstår henne, har tenkt at jeg kan se hvorfor og hvordan det ble slik. Jeg mener å huske at jeg prøvde å si noe, men det nådde ikke noe steds. Og jeg hvisket egentlig bare, og lot det ligge.

Etter å ha besøkt henne i går, så jeg et annet menneske. Jeg fant mamma’n min løpende rundt på dette rekreasjonsstedet. Pekende, skravlende, visende. Hun strålte! Hun spurte min far om han hadde savnet henne. Han sa heldigvis ja, men jeg vet jo at han har storkost seg alene hjemme. Da slo det meg plutselig. Hun har ikke sett hva for et monster hun har vært. Hun har ikke hørt seg selv slik vi har gjort. Selvfølgelig har hun ikke det! Hun har en dødelig sykdom og vi er snurt! Hva faen er det! Jo da, vi forsto, “men ærlig talt, nå må hun vel snart liksom avfinne seg med sin situasjon.” For noen kronidioter vi har vært. Hvordan kan vi noengang forstå hvordan det er å få vite at fra nå av skal alt bli verre? At det ikke finnes noen kur og at alt bare skal bli vondere? Hvordan kan vi forstå at alt hun ser rundt seg liksom skal bestå, bare ikke hun. Hun skal bli full av slim og pustevansker. Hun skal ende opp i en respirator og bli koblet fra! Kols, det er så selvpåført. Man kan liksom bare skylde seg selv for at man har fått den sykdommen. Det er en skammens sykdom…

Hva de har gjort med hennes psyke se snaue tre ukene hun har vært på Glittreklinikken kan jeg nok aldri forstå, men jeg er dem evig takknemlig. Å unnskyld kjære mamma’n min for alt jeg har tiet om, alt jeg har ignorert, alt jeg har tenkt, og alt jeg ikke har gjort for deg. Og pappa, klart du har savnet henne, klart du svarte ja fordi du mente det. Du savnet den konen du fant i går. Jeg kjenner meg gladere enn på lenge.