Plastisk kirurgi diskuteres over vinglassene

Når vi i venninne gjengen møtes utveksles en god del informasjon. Ikke så mye av typen “har du hørt siste nytt om den og den” Nei, det er for barnslig. Vi snakker om viktige ting som kropp og helse, rynkekremer og hvilke frisører som dekker mest grått hår! osv Det er her vi liksom er. Det er tydelig ganske forskjellig aktivitetsnivå i gruppa. Noen har slitt ut flerer kort på treningstudioet, mens andre stadig får oppmuntrende meldinger om gla’trening på sms fra Family.

Ja ja

MEN nå er det nok en gang slik at selv med en viss grad av trening og kostholdsdisiplin holder det liksom ikke lenger. Tyngdekraften har sagt i fra at nå venter jeg ikke lenger… det har den jo forsåvidt sagt en stund, men man har nektet å lytte med det øret (les: se med det øyet)

Man bikker 40 og jeg vil påstå man er på toppen av livet, iallefall de jeg har rundt meg. Barna begynner å bli selvstendige og er på vei ut av huset. Gjelden er mer enn halvert, man har opparbeidet seg venner på campingplassen, eller man har fått gode naboer på hytta. Noen er skilt med nye partnere, andre traver seg videre i ekteskapet og nekter å klage på det. Men ser du, det er her det begynner, plastisk kirurgipratet. Etter alle tv programmer om temaet er det jo helt greit å snakke om dette nå. Det er blitt enda greiere å ikke være fornøyd med det man har, du er faktisk ganske rar om du tror du ikke bør se bedre ut! Eller??

MEN, du trodde kanskje det var puppene snakket dreide seg om? Nei serru, de er “long gone” og vi kler de vi har. Ingen er fornøyde med de selvfølgelig, men de har hengt der nå så lenge at de liksom er helt greie. Verre er det med det som har seget på. Noen mener de har en slags hengebuk og at den bare blir større og slappere jo mere man slanker seg. Så er det øyenlokkene som for noen av oss truer med å gjøre oss blinde om vi ikke får gjort noe med det straks og med en gang! Ja, hvor kommer all den ekstra huden i ansiktet fra??

Hver og en mener selvfølgelig at alle de andre ikke trenger å gjøre noe: “DU trenger da ikke det!! Se her da! JEG trenger det jeg!” Vi hører ikke på hverandre men tenker kun på oss selv. Suller oss inn i egen elendighet og ser ut til å like det. Så går vi hjem til sengene våre, har sex med mennene våre, og jammen var det ganske godt og trygt. Du skulle ikke tro det, men han tente i kveld også. Den magen… den får kanskje bare være der? Jeg kan jo prøve å ta noen ekstra sittups eller no….