Drøm møter virkelighet

Han kom til henne i en drøm. Eller var hun våken? Hun var ikke helt sikker, det kunne være en slags mellomtilstand. Som i blåtimen. Rommet var kjølig, men det var dugg på vinduene. Hun var nesten ikke til stede i rommet. Hun var inni seg på en måte. Hun kjente hva som foregikk på huden, men det var inni henne det skjedde. Kroppen hennes var som om den skulle vært full av feber. Forskjellen var at det var en fantastisk varme. Hun trodde hun skulle sprenge og ville skrike. Hun ville slynge ut sitt primalskrik. I det den tanken for igjennom henne ble det gode liksom borte.

Hun har tenkt på dette etterpå. Hvorfor kjentes det slik, hvorfor ville hun skrike?

Det startet med at de hadde pratet en del. Tårer hadde rent og smil hadde utvekslets. Stillhet hadde det også vært, men ingen sinte ord, men heller ikke så mye håp. Ordene hadde gått over til handlinger og sammen hadde de smeltet på et vis de ikke hadde kjent noen av dem før.

Han visste ikke hva det var men han senset det på henne. Noe var helt spesielt denne kvelden. Følelsene var noe så til de grader tilstede, men selv om han var helt i sin egen verden med alle følelsene sine så han henne. Hun sto som i en bue, og i dette synet revnet han. Det var så sterkt, så følelsesladet at alt som var virkelig forsvant. Alt som var her og nå ble borte og han befant seg et sted hvor hun ikke lenger kunne nå han.

Det var som om det aldri skulle ta slutt. Men det gjorde det. Der hvor nytelsen sluttet overtok noe annet. Minnene. Tankene, de han aldri hadde turt å tenke. De kom brutalt og brautende inn i hodet hans, fant netthinnen og la sine bilder der. Han lå som et lite barn over henne og bare brystkassen beveget seg stille.

Selv om det skremte henne ble hun ikke ordentlig redd. Det var akkurat som om hun visste hva som skjedde. Det var skummelt men nødvendig. Det virket farlig men det var befriende. Selv om hun aldri før hadde opplevd dette gjorde hun alt det rette.

Når han våknet var rommet helt annerledes. Helt hvitt og ugjenkjennelig. Han kjente pusten hennes mellom skulderbladene. Da husket han, og forsto.

Han snudde seg mot henne< “hvor lenge?”>

< Flere dager kjære, jeg passer pusekattene dine.”>