Earth Hour

Plastisk kirurgi diskuteres over vinglassene

Når vi i venninne gjengen møtes utveksles en god del informasjon. Ikke så mye av typen “har du hørt siste nytt om den og den” Nei, det er for barnslig. Vi snakker om viktige ting som kropp og helse, rynkekremer og hvilke frisører som dekker mest grått hår! osv Det er her vi liksom er. Det er tydelig ganske forskjellig aktivitetsnivå i gruppa. Noen har slitt ut flerer kort på treningstudioet, mens andre stadig får oppmuntrende meldinger om gla’trening på sms fra Family.

Ja ja

MEN nå er det nok en gang slik at selv med en viss grad av trening og kostholdsdisiplin holder det liksom ikke lenger. Tyngdekraften har sagt i fra at nå venter jeg ikke lenger… det har den jo forsåvidt sagt en stund, men man har nektet å lytte med det øret (les: se med det øyet)

Man bikker 40 og jeg vil påstå man er på toppen av livet, iallefall de jeg har rundt meg. Barna begynner å bli selvstendige og er på vei ut av huset. Gjelden er mer enn halvert, man har opparbeidet seg venner på campingplassen, eller man har fått gode naboer på hytta. Noen er skilt med nye partnere, andre traver seg videre i ekteskapet og nekter å klage på det. Men ser du, det er her det begynner, plastisk kirurgipratet. Etter alle tv programmer om temaet er det jo helt greit å snakke om dette nå. Det er blitt enda greiere å ikke være fornøyd med det man har, du er faktisk ganske rar om du tror du ikke bør se bedre ut! Eller??

MEN, du trodde kanskje det var puppene snakket dreide seg om? Nei serru, de er “long gone” og vi kler de vi har. Ingen er fornøyde med de selvfølgelig, men de har hengt der nå så lenge at de liksom er helt greie. Verre er det med det som har seget på. Noen mener de har en slags hengebuk og at den bare blir større og slappere jo mere man slanker seg. Så er det øyenlokkene som for noen av oss truer med å gjøre oss blinde om vi ikke får gjort noe med det straks og med en gang! Ja, hvor kommer all den ekstra huden i ansiktet fra??

Hver og en mener selvfølgelig at alle de andre ikke trenger å gjøre noe: “DU trenger da ikke det!! Se her da! JEG trenger det jeg!” Vi hører ikke på hverandre men tenker kun på oss selv. Suller oss inn i egen elendighet og ser ut til å like det. Så går vi hjem til sengene våre, har sex med mennene våre, og jammen var det ganske godt og trygt. Du skulle ikke tro det, men han tente i kveld også. Den magen… den får kanskje bare være der? Jeg kan jo prøve å ta noen ekstra sittups eller no….

Drøm møter virkelighet

Han kom til henne i en drøm. Eller var hun våken? Hun var ikke helt sikker, det kunne være en slags mellomtilstand. Som i blåtimen. Rommet var kjølig, men det var dugg på vinduene. Hun var nesten ikke til stede i rommet. Hun var inni seg på en måte. Hun kjente hva som foregikk på huden, men det var inni henne det skjedde. Kroppen hennes var som om den skulle vært full av feber. Forskjellen var at det var en fantastisk varme. Hun trodde hun skulle sprenge og ville skrike. Hun ville slynge ut sitt primalskrik. I det den tanken for igjennom henne ble det gode liksom borte.

Hun har tenkt på dette etterpå. Hvorfor kjentes det slik, hvorfor ville hun skrike?

Det startet med at de hadde pratet en del. Tårer hadde rent og smil hadde utvekslets. Stillhet hadde det også vært, men ingen sinte ord, men heller ikke så mye håp. Ordene hadde gått over til handlinger og sammen hadde de smeltet på et vis de ikke hadde kjent noen av dem før.

Han visste ikke hva det var men han senset det på henne. Noe var helt spesielt denne kvelden. Følelsene var noe så til de grader tilstede, men selv om han var helt i sin egen verden med alle følelsene sine så han henne. Hun sto som i en bue, og i dette synet revnet han. Det var så sterkt, så følelsesladet at alt som var virkelig forsvant. Alt som var her og nå ble borte og han befant seg et sted hvor hun ikke lenger kunne nå han.

Det var som om det aldri skulle ta slutt. Men det gjorde det. Der hvor nytelsen sluttet overtok noe annet. Minnene. Tankene, de han aldri hadde turt å tenke. De kom brutalt og brautende inn i hodet hans, fant netthinnen og la sine bilder der. Han lå som et lite barn over henne og bare brystkassen beveget seg stille.

Selv om det skremte henne ble hun ikke ordentlig redd. Det var akkurat som om hun visste hva som skjedde. Det var skummelt men nødvendig. Det virket farlig men det var befriende. Selv om hun aldri før hadde opplevd dette gjorde hun alt det rette.

Når han våknet var rommet helt annerledes. Helt hvitt og ugjenkjennelig. Han kjente pusten hennes mellom skulderbladene. Da husket han, og forsto.

Han snudde seg mot henne< “hvor lenge?”>

< Flere dager kjære, jeg passer pusekattene dine.”>