En 40 åring spør mamman sin

“Mamma, jeg lurer på en ting. Det er rett og slett om jeg kan låne bilen din noen dager? Jeg har så lyst til å reise til Tønsberg, men er liksom så usikker på bilen min Den starter og går på disse småturene mine her, men jeg kvier meg for å reise helt dit. Jeg kan sette bilen min hos deg. Jeg vil du skal si nei om det ikke passer. Det MÅ du gjøre! Jeg tenker å reise i dag og komme hjem på lørdag. Klem”

Så venter man i spenning på svaret. Kan ikke hjelpe for at hele ideen får meg til å føle meg som en tenåring. Dette er til og med på melding, jeg tør ikke spørre i telefonen. Helt ærlig lurer jeg på om jeg begynner å ramle litt fra meg selv…

Telefonen ringer:

Mamma: “Hei vennen, klart du kan låne bilen. Jeg har akkurat stått opp, jeg sover så dårlig for tiden. Jeg skal bare en tur på butikken så kan du selvfølgelig ta bilen. Jeg forter meg og spiser litt så dra jeg.”

Sånn kan mammaer være for døtrene sine selv om de for lengst skulle ha sluttet med det. Jeg prøver å skyte inn at hun slettes ikke må forte seg, at jeg ikke trenger reise før på kvelden, men det hører hun ikke på, vil bare være der for meg. Jeg er så glad i deg mamman min selv om jeg også får grå hår av deg, det skulle bare mangle, alle dine gråe er jo fra meg