Piano

Jeg fikk en gave en gang. Det er vel ca 10 år siden nå. Den kom ikke uventet for jeg plukket den ut selv. Det er den største gaven jeg har fått noen gang tror jeg, som kan kjøpes for penger vel og merke, og den strekker seg langt utover selve kostnaden. Det var så utrolig stort å gå inn i musikk forretningen og si: “Jeg skal ha et piano jeg.” Musikkbutikkarbeidermannen sa javel… for han var det en helt vanlig dag på jobben, for meg var det et høydepunkt i livet. De sto på rekke og rad, alt fra store sorte blanke til lysebrune matte.

Jeg hadde tatt opp igjen spillingen da jeg tok utdannelse. Da hadde jeg ikke spilt piano siden jeg var tretten. Fem år med terping på fingersetning og elevkonserter var nok tenkte jeg den gang, og gav hele musikklivet på båten. Min mor har fortalt meg at spillelærerinnen min sa da jeg sluttet at et talent var gått til spille. Det vet jeg lite om, men i dag er jeg iallfall utrolig glad for at jeg brukte mine barneår til å lære meg “grunntrinnene” i musikken.

Jeg vet ikke noe mer fantastisk enn å sitte på krakken og la fingrene flyte over tangentene, lett svevende og hardt hamrende. Alene i huset i min musikkrok med alle mine noter, min musikk. Jeg elsker det! For meg er det en terapeutisk handling nermest. Jeg blir så rolig av det, jeg slipper alle andre tanker enn konsentrasjonen rundt akkurat det stykket jeg spiller. Og for en stakket stund eksisterer ingenting annet. Takk for at jeg fikk en ny sjanse.