Does anybody really know what time it is?

We’re building a home on the side of a mountain above the clouds, next to the sky…

For noen fantastiske dager hun har hatt! Sol fra gnistrende klar himmel, istapper som drypper seg digre, snø som knitrer så intenst under støvlene at man nesten kan si det braker. I så klart vær får hun klare tanker. Hun kan se framtiden. Like klart som dagene er. Men ikke langt inn i den, framtiden altså. Som været skifter og skyer til, kjenner hun at framover, der litt lengre borte, er ganske uklart likevel.

You’r right next to the right one…..

Det har det jo i grunnen alltid vært, uklart altså, der framme. Men det var allikevel en gang hun kunne se framover og det virket klart. Var det klart bare fordi hun ville det slik? Bare for at det simpelthen måtte være slik? Noe annet var kanskje ikke til å holde ut? Hun hadde valgt rett koste hva det koste ville

So I wake in the morning and I step outside, I take a deep breth,

Kvalme har spredd seg som galle ut av kjeften hennes. Flere har måttet høre på, og noen ble truffet. Det kan ikke tørkes av, det er for sent, det ble til en flekk selv ikke det reneste blendasmil kan bleke. I dag er de klærne kastet, men det spiller ingen rolle for sjelen har tatt farge, lang inne er det et sort hull som gjør det vanskelig for de som ble truffet den gangen.

You had a bad day…

Å jada, det hadde hun men det kan ikke unnskyldes og skal det heller ikke. Man klatrer videre, mange motbakker men det er jo som kjent da det går oppover. Om toppen er nådd da er det bare en utvei og det er jo utfor, så hun kjenner at om det er uklart der borte, der framme så er det helt greit. Hun skal iallfall aldri noen sinne igjen se framtiden og si at den er staket ut!

The only thing I ever wanted was the feeling that you aint faking…

Vinter 2008

Så rart

De visste ikke at det skulle bli slik. Ante ingenting faktisk. Kaboom ut av ingenting skulle de finne alt.

Det skulle ikke bli lett for alt betyr ALT og i dette er det mange nedturer. Hun finner seg selv i en stadig tankerekke om hvor riktig dette er. Han tror også det, men likevel tenker han at hun er vrien å forstå. Ting irriterer

24.okt 2008

Spor i musikken

Lytter til musikk, minner kommer sterkt til henne. Desibel fanges av øret, setter hjernen på sporet av noe fint. Noe som var, noe som er.

Hun husker en tid med malingspann og Susanne Sundfør. Hun husker netter fra 24 til 02, der de en gang i blant spilte noe som hun likte, om de ikke gjorde kunne hun le av det andre. Ahh hun husker Karis “To mennesker” og “I dine skap”, Hun husker spesielt “Fjording” og albumet “Blå Korall.” Husker sted tid og rom. Et fang med “Love over Gold” og ” Private Investigations”  Husker så hjertet hovner opp og blir for stort.

Hun husker en strand med ny mobil full av toner som var sommer. Strandstol på deling, niste og kamera. Det tar henne videre til bryggevandring, skog og park. Sterke minner. Minner som gir mening, som takk og pris aldri kan bli borte og som hun håper aldri vil gjøre vondt mer…

Takk skal du ha

Hon har lost hundre inn i havner,
sjøl har hon aldri fortøyd!
Hon kan gi mange det de savner,
sjøl blir hon aldri fornøyd.
Hon sa: Eg va en giverglad jente.
No er eg trøtt og lei av å vente.

Befri meg
og gi meg fred.
Befri meg.
Si kem eg e.

Hon la ideene på bordet,
så alle andre fikk se,
men når de likte det hon gjorde,
fikk hon en annen ide!
Hon sa: Eg tror eg ga av mitt hjerte,
men noe i meg skrek ut i smerte,

Befri meg
og gi meg fred.
Befri meg.
Si kem eg e.

Hon e et håp for deprimerte.Hon e en inspirasjon.
Hon e en hjelp for de frustrerte.
Hon e en – suppestasjon!
Hon sa: Eg sår, og andre får høste.
Så går eg tom, og ingen kan trøste.

Befri meg
og gi meg fred.
Befri meg.
Si kem eg e.

Hukommelseklinikken

Der har jeg vært, dit skal jeg igjen. Gruer meg.